Thorni pulte. Helgi skrev!

Vikingene tagga de også. Den gang i runer. I dette gravkammeret finnes noen av de groveste.


DET VAR EN ISKALD natt på Orknøyene da en gjeng nordfra ledet av jarl Harald gikk over øyene ved juletider 1153.
Vinterstormen tvang de hardbarkede mennene til å søke ly. Orknøyingenes saga forteller at de dumpet ned i et hull i bakken og fant ly i et gravkammer.

I haugen som i dag kalles Maes Howe, i sagaen var navnet Orkhaug, holdt vikingene fest i flere dager. Og de brukte tida til å risse runer i de gamle steinveggene.


NORRØN TID: Jarl Harald Maddadsson var en av de viktigste mennene på Orknøyene rundt 1150. Han oppholdt seg antakelig i gravkammeret en hard vinterenatt. Vi har ikke noe bilde av ham, men disse sjakkbrikkene ble laget i området på hans tid.
Foto: WIKIMEDIA COMMONS

I dag, 855 år etter vikingbesøket, kan du krype inn den 11 meter lange gangen til det 5000 år gamle gravkammeret for å se på festplassen til vikingene.

RUNENE PÅ VEGGENE HER HANDLER OM dem selv, deres bedrifter, deilige damer og seksuelle aktiviteter, som kanskje foregikk i siderommene i gravkammeret.

Orknøyene har den største ansamlingen av runer utenfor Skandinavia. Det er sjelden man finner dem i så stor tetthet som her på øyene, som var under norsk herredømme fram til 1468.

- Det er den største runesamlingen på et så lite område. Her er over 30 innskrifter samlet på ett sted, sier førsteamanuensis Terje Spurkland ved Universitetet i Oslo til Dagbladet.no.

Han har nylig vært i Maes Howe igjen, for å se på runene sammen med 30 studenter. Noen av dem er grove, som «Thorni pulte. Helgi skrev», som ofte oversettes med eufemismer i guidebøkene. Men originalen er ufravikelig, her står det Þorný sarð. Helgi reist.

Sarð betyr «å ha seksuell omgang med». Grammatikknerder kan også se at Thorni, som er et kvinnenavn, står i nominativ. Hun er dermed den seksuelt aktive part. Om Helge var med, det kan vi bare spekulere på. Han risset i alle fall runer.

VAKRE KVINNER er veggene i steinkammeret fulle av. «Sigrid» er representert. Og runen «Ingigerth er den vakreste av alle kvinner» er en annen. Men hva gjør tegningen av en siklende hund ved siden av de fagre ordene om Ingigerth?

- Det finnes mange runer fra middelalderen av denne typen. Det refereres til damer og samleier, fyll og fest. Runene i Maes Howe kan kalles graffiti. De satt der, om de søkte ly for dårlig vær måtte de finne på noe, sier Spurkland.

Vi finner dermed mange skriblerier uten dypere mening, utover å markere at man har vært her. Det er også en del impulsive kommentarer, og flere som opplyser hvem som står bak runene.

Å LESE RUNER er en kunst, å tolke dem krever både fantasi og gramatikk-kunnskap. Det er ikke åpenbart lett å forstå runen på veggen her som lyder: «Ingebjørg den fagre enka. Mang en kone har gått bøyd inn her. Veldig hovmodig. Erling»

- Den er litt kryptisk ja, sier Spurkland.

En tolkningsmulighet er at «mang en kvinne» her betyr «løsaktig kvinne», og at denne løsaktige kvinnen kan ha vært enken Ingebjørg, som en runerister satt og drømte om. En annen tolkning går ut på at det handler om en kvinne som er underkastet i seksualakten.

Runene her er kanskje flåsete, men det dreier seg ikke om slurvete skriblerier. Vikingene som oppholdt seg i denne gravhaugen var svært runekyndige. Det kan se ut som de har konkurrert om å være best. En av dem tok grep og skrev: «Disse runer er risset av den runekyndigste mannen vest i havet.»

NOEN AV VIKINGENE som oppholdt seg her hadde vært på korsfarertur. En av runene sier at «Jorsalamenn brøt inn i denne haugen». Jorsala var det norrøne navnet på Jerusalem. Runene viser også at kvinner var med på Jerusalem-turen.

«Jerusalem-farere brøt seg inn i Orkhaug. Liv, jarlens husholderske, risset.»

Undersøkelser viser at runene her stammer fra rundt 1150. Det stemmer godt med sagaen, som forteller om vikingene som møtte så dårlig vær at de måtte søke ly i 1153. Ifølge Orknøyingenes saga foregikk det slik: «De var inne i Orkhaug så lenge uværet varte, og der ble to av mennene gale for dem, og det heftet dem veldig», står det i sagaen.

Vikingene visste neppe at de havnet i en arkitektonisk bragd fra steinalderen, brukt til å begrave de døde.

VAR DET NORSKE VIKINGER som sto bak taggingen? Hvem var de?

Vi kan ikke være sikre på at det sagaen forteller om skjedde akkurat i Maes Howe. Men sannsynligvis er gravkammeret identisk med sagaens Orkhaug, blant annet fordi vikingene som var her har tagget akkurat det navnet to steder på veggen. Sjelden finner man så stort samsvar mellom sagaen og arkeologiske funn som akkurat her.

- Runene kan ha vært skrevet på forskjellig tidspunkt, det vet man ikke. Det kan ha vært flere besøk, men ikke med stor tidsforskjell, sier Spurkland.

Jarlen Harald Maddadson var her, som sagaen forteller. Kanskje kom også jarlen Ragnvald Kale innom. Sagaen sier at han dro til Jerusalem sammen med blant andre Erling Skakke i 1150. Skakke fikk tilnavnet sitt på tur, etter at han ble såret i nakken av maurerne. Han bar etter dette alltid hodet på skakke.

- Man tror jo at det var nordmenn som var her. På denne tida var det forskjell på norsk og svensk og dansk i språk. De brukte ikke helt de samme runene. Vi ser på runene at de kan ha vært norske, sier Spurkland.

RUNENE VAR GODT INNARBEIDET i vikingtida. Vi kan tidfeste dem tilbake til 200 f.Kr. Runer var et fellesgermansk skriftspråk som lot seg inspirere av det latinske alfabetet, og hadde sitt sentrum i Sør-Skandinavia, i gammel tid fremfor alt Danmark og de danske øyer.

Runene har også vært i bruk hos goterne ved Svartehavet, hvor biskop Wulfila på 300-tallet tok opp enkelte runer i sitt gotiske alfabet. Videre har runer vært brukt av frankere, burgundere, langobarder, thyringere, alemannere, frisere, anglere og saksere.

RUNER BLE BRUKT til all slags prosa, det kunne være handelskorrespondanse, kjærlighetsdikt, navnelapper, beskjeder og tagging.

Det var ikke bare i Maes Howe vikingene fikk det for seg å tulle litt. Riktig grove runer finnes andre steder også:

«Herlig er fitta, måtte pikken skjenke den!» (Bryggen i Bergen, midten av 1200-tallet).

«Hvordan gikk den med den saken du rista om i Korskirka? Ole er utørka bak og pult i ræva! Det lød bra.» (Homosex i Gamlebyen i Oslo rundt 1200).

DA KRISTENDOMMEN BLE INNFØRT ble runene avløst av det latinske alfabetet. Runetida ebbet ut i Norden på 1300-tallet, men runene forsvant ikke helt.

Flere steder førte de en slags skyggetilværelse helt inn på 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige dalkarler, og i Älvdalen skal runeskriften ha vært i bruk hos gamle folk med interesse for bygdas historie. På primstaver holdt runetegnene seg lenge.

Og runeinteressen er ikke avtagende blant norske forskere. Her til lands kommer tidsskriftet med det optimistiske navnet Nytt om runer ut fortsatt.

- Det er mye nytt å si om runer. Vi blir aldri ferdig med dette. Man er enig om hva som står risset, men det er masse diskusjon og tolkninger, konteksten kan man fabulere lenge om, sier Spurkland.

Kilder: I begynnelsen var Futhark, Terje Spurkland, Store norske leksikon, Maeshowe, and the heart of neolithic Orkney.

Artikkelen er hentet fra DAGBLADET.NO


Jeg ser frem til din kommentar :)


.